Artikler om TIL og Isberget

Redaktørens VM-hjørne

17.juni 2010 - 00:11 Lars Jørgen Grønli

Før alle våre kvinnelige lesere nå går bananas, så iler jeg til med å si at kvinnene så til de grader er med på å sette farge på mesterskapet. Faktisk var det ett gjeng kvinnelige Brasil-fans jeg så her om dagen som påminnet meg om at VM-festen for alvor er i gang :)

Det er noe eget med ett verdensmesterskap i fotball. Særlig når Norge holder seg hjemme. For det første kan man med verdens beste samvittighet være sofasupporter, man kan heie på det laget som vinner, peke nese til taperne, og kort og godt være medgangssupporter så mye man bare orker.

Uten særlig bekymring for verken det ene eller det andre kamputfallet kan man tylle i seg enda en kald pils (eller brus..) mens man godter seg grønn over Greens såpehansker, vrir seg lett oppgitt over Messis misbrukte sjanser eller danser med når en av tidenes minste, men samtidig største, ballkunstner, fotball-ikonet Diego Maradona svinger seg i seiersrus på sidelinja, eller når Ghanesere feirer Afrikas første seier i dette mesterskapet som om det var gull de hadde vunnet.

Joda, det svinger av ett VM i fotball. Riktignok er det ikke alle som blir like glade over å score mål som det danskene blir når de setter ballen i eget bur, men det svinger fortsatt. Men noe er det visst alltid å klage på. Er det ikke dommere som ikke er gode nok, så er det ballen det er noe galt med. Hva blir det neste? For vonde innbytterbenker?

Akk så befriende å ikke ha noe lag man absolutt skal holde med i ett slikt mesterskap. Selv holder jeg riktignok en liten knapp på England, fotballens vugge. Men som "alltid" vil ikke fotballen komme "hjem" i år heller, 44 år etter at den sist gjorde det.

For hva er det med England? Her skryter de på seg at de spiller i verdens beste liga, også klarer de ikke å slå ett land som ikke engang kaller fotball for fotball. Eller jo, amerikanerne har sin fotball de også, men den kan neppe sammenlignes med det alle andre forbinder med fotball! De amerikanerne, de amerikanerne...Jeg drømmer ofte om å reise til statene, men en ting er sikkert, det er ikke deres soccer jeg reiser dit for å oppleve. Kanskje kan fotball derimot være artig å se på, på amerikansk vis. Som sagt,  ingen bekymring å spore her i gården angående engelskmennenes skjebne. Er de gode nok er det fint, er de for dårlige er det bare å si so long suckers, eller noe sånnt, og rette blikket mot mer underholdende lag.

Som sagt, ingen ting å bekymre seg over visuelt i dette mesterskapet, bortsett fra det støgge trynet til Anthony Annan som dukker opp av og til. Jammen dukker også en langhåret slesk fyr fra Nordlys også opp på Tv-skjermen fra Afrika midt i beste sendetid........men la oss nå glemme det. Bildet er på plass, men så skrur man på lyden, og følelsen av migrene, øresus, hjerneblødning og tømmermenn slår deg knock-out i en og samme kraftpakke fra nedre helvetia. For selvsagt er det en bekymring i en bekymringsfri fotballhverdag.
Den jævla vuvuzelaen! Dette blåseinstrumentet som får selv Sputniks sanger til å fremstå som reneste klassiske mesterverk til sammenligning.

Vuvuzela.....
Selv trommene på Åråsen og i dalen som dunk-dunk-dunk-dunk-dunker u-a-v-b-r-u-t-t-i-s-a-m-m-e-t-o-n-e-f-a-l-l kampen gjennom blir en fryd for øret. Hvor givende er det å i 90 samfulle minutter høre en trilliard bier surre rundt deg? Takk vår herre, eller økonomien, for at man ser mesterskapet fra TV-stolen og ikke fra tribunen. Herregud for en luksus å kunne skru volumet NED. Hvor voldtatt hørselen kan bli etter en måneds vuvuzela-during tør jeg knapt tenke på.

TV 2 er selvsagt på plass i Afrika, fotballkanalen som de ynder å kalle seg. Interessant er det å høre Davy Wathne snakke engelsk. Ikke minst var det ett sjokk. For tro det eller ei, men det er mulig å skjønne så og si alt av hva den gråhårede taletrengte fra Bergen sier, for en gangs skyld, når han snakker engelsk. Men så skrur han over til skarremålet sitt, og ordene flyter som vanlig sammen til ett sammensurium av ei suppe man kanskje hadde klart å fordøye om det ikke hadde vært for den allerede nevnte fordømte vuvuzelaens surring som ennå ikke har gitt seg i bakhodet. Med ett slår det meg at jeg har hørt vuvuzelaer på norsk TV mange mange ganger før. Faktisk hver søndag i fotballkanalens fotballextra. En evigvarende surring som aldri gir seg fra surrehuer som Davy, Mini, Lars og Frode, som en biesverm man ønsker å vifte vekk, men ikke blir kvitt.

Joda, VM er i full gang. Og det er herlig. Heia de som vinner !

Lagret under: Artikler