Artikler om TIL og Isberget

Fritt talt: -Alt jeg trenger

06.aug. 2008 - 23:49 Øyvind Høier

Hvorfor en 54 år gammel nordstrandjente heier på et lag hjemmehørende på Alfheim, 165 mil fra Oslo? Tromsø IL er min store kjærlighet til Nord-Norge. I klartekst har jeg både hjertet og pengeboka i TIL. Der har jeg alt jeg trenger, heltene på banen og supportervennene i Isberget. At det koster noen tusenlapper i året kommer i andre rekke. For meg er dette investering i pur livsglede.

Familien, mange venninner og noen kolleger ler av min hengivenhet til Tromsøs fotballgutter. Stakkarene kan jo ikke noe for at de ikke vet om andre lag enn Vålerenga. De synes det er flaut når jeg henger ut det store klubbflagget på kampdag, setter cd'n med TIL-sanger på full styrke, ikler meg den rødhvite stripete drakten, hever skjerfet høyt over hodet og brøler «Gutan våres e de beste, heia, heia, heia Tromsø!».

For meg handler dette om tilhørighet. I like stor grad som for alle andre som trekker på seg uniformen i et kor, korps eller speiderbevegelsen. Jeg er en stolt «TIL- henger». Laget er en del av meg. Spenningen, vennskapet. Å dele sorger og gleder, også utenom kampdag. Å reise på tur sammen i vårt langstrakte land eller sørover i Europa for å støtte laget vårt. TIL er en følelse, en ånd, vi er alle frelst. Vi sørger med når vår store kjærlighet taper, vi jubler når «laget i våre liv» vinner. Glede og smerte hånd i hånd.

Følelsen som jager gjennom kroppen når Rushfeldt og Moldskred dundrer ballen i krysset bak en forfjamset keeper, utløser hos meg den samme sitringen som å være i operaen. Helt ubeskrivelig. Må oppleves. Men, i motsetning til i operaen, hvor man sitter pent på sine plasser, så står vi i Isberget i samfulle nitti minutter. I snøbyger på Alfheim og nylig i sol og 40 plussgrader på Ullevål stadion. En fantastisk gjeng kvinner og menn mellom 16 og 70 som hoier og skriker til stemmen ikke lenger bærer. Som slenger seg om halsen på hverandre etter hvert som målene renner inn. Og som etter kampen stolte tar i mot takk fra spillere og trener for støtten.

Jeg kan sitte på Andys pub (møtestedet til Isberget sør ) en søndag kveld, for på storskjerm å følge en kamp vi ikke dro til. Eller hvile ut på flyet etter å ha beinflydd for å rekke siste avgang fra Tromsø til Oslo. Kjøre sliten og trøtt i bil fra Trondheim, sove i supporterbussen etter kamper i Drammen, Bergen, Stavanger og Hamar i ren lykkerus eller frustrasjon over umulige dommeravgjørelser som påførte Gutan våres et forsmedelig tap. Eller strutte av stolthet på T-banen etter seier på Ullevål.

Og jeg er aldri alene. Der og da har jeg alt jeg trenger. All you need is TIL!

Lagret under: Artikler